Vet ikke når
Av Brianne battye
Vokteren Evka Ivo stønnet og lente seg mot den store steinen. Trollet var dødt. Et halvt dusin piler stakk ut fra halsen, og venstre side av skallen hadde en fordypning fra det siste slaget med dvergehammeren hennes. Hun kan hvile et øyeblikk.
«De kom seg ut,» sa vokteren Antoine over henne.
«Bra,» sa Evka. Poenget med å sette seg selv mellom uheldige gruvearbeidere og en sikker trolldød var å få de uheldige ut. Selv om det ville føre til noen blåmerker. Og kanskje et skadet ribbein. Antoine la seg på bakken ved siden av henne, der han rykket til av smerte. De lå på ryggen og stirret opp i det mørke grottetaket.
«Også vi klarte oss», sa Antoine. Han plukket opp en stein og fiklet med den. Alven klarte aldri å holde seg i ro.
«Denne gangen.»
Antoine lo. «Det sa du forrige gang vi slåss mot et troll.»
«Sist gang var det flere enn ett. Den tredje tok nesten hodet ditt.»
«Å, men jeg testet en ny formel!»
Evka gliste mens hun mintes den etsende lukten av Antoines eksperimentelle brygg. «Det stemmer. Du sprengte oss nesten i fillebiter.»
«Jeg sa aldri at det var en god plan.» Antoine kastet steinen i luften og fanget den. «Men hallaen dro tilbake til jordet. Det var dåkalver der sist gang vi passerte.»
«Husker du darkspawn utenfor Kassel?" spurte Eva. Darkspawns' tilstedeværelse hadde forgiftet vannet. Den grunne sumpen ble fylt av grått slam. Fugler døde. Landsbyboerne ba på sine knær om hjelp mens de surklet og hostet. Evka hadde gått alene fra landsbyen og ut til en monstrøs horde.
«Du var syk,» sa Antoine. «Men du kjøpte meg tid.»
«Og du stoppet spredningen.»
«Du sa jeg skyldte deg suppe.» Antoine kastet steinen på nytt.
«Det var den demonen i Merdaine.»
«Jeg hater demoner,» mumlet Antoine.
«Jeg tror ikke den likte deg heller.»
«Boken vår ble i det minste bare litt brent. Den mystiske historien. Vi var på det siste kapittelet.» Antoine gliste. «Jeg klarte meg bedre enn deg mot hurlockene i High Reaches.»
"Det er så vidt et arr. Jeg ble ikke bitt av … Hva var den tingen utenfor Arlathan?
Antoines hånd gikk ned på skulderen. «Jeg vet fortsatt ikke. Men vi klarte oss. Selv om det var på nære nippet.»
«Poenget er at det er mange måter voktere kan dø på,» sa Evka.
«Og mange dager man fortsetter å leve på», svarte Antoine stille.
«Dernel fulgte kallet sitt,» sa Evka.
Antoine svarte ikke. Han la fra seg steinen. Han visste ikke det.
Dernel hadde ikke vært så gammel, men pesten i blodet hans – i alt vokterblod – fortalte ham at det var slutten. Evka hadde fulgt ham til Deep Roads for siste gang. Han ville dø i kampen mot monstrene nedenfor.
«Å være en vokter dreper deg på den ene eller andre måten,» sa Evka. «Og vi vet ikke når det blir å skje.»
«Jeg er ikke redd, hvis ikke du er det.»
Enda dypere i grotten kunne Evka føle at darkspawn beveget seg. De hadde ikke mye tid før flere monstre kom. Men de hadde litt.
«Spør meg igjen,» sa hun.
Han plukket opp steinen, la den fra seg igjen, og fokuserte på henne. «Evka Ivo, vil du gifte deg med meg?»
«Ja.» Og hun kysset ham.