Den evige flammen
Av Sylvia Feketekuty
For 30 år siden, i 9:22 Drage …
«Vel? Du dro meg bort fra et eksperiment for dette, Volkarin.» Den kortere åndemaneren fanget et hissende beinmonster og tørket brusk i en lysfloke. Med et håndrykk ble den revet i stykker. «Hva vil den ynkelige tingen?»
Emmrich Volkarin justerte kragen. «Et øyeblikk, Johanna.»
«Greit.» Johanna Hezenkoss skulte på skallen i Emmrichs hånd. «Hva enn som skal til for å stoppe den hylingen.»
Skallen hadde begynt å skrike, skrike uten ende, inne i nisjen sin i Cobolt beinurne i Grand Necropolis. En vaktmester hadde sett den, informert sorgevokterne, og et par åndemanere hadde blitt sendt ut.
De kom til et veikryss. Emmrich la den skingrende skallen på en sokkel. «Hvilken innsikt i de døde den kan …»
«Du har allerede fortalt meg om avhandlingen din.»
«Kom igjen!» Emmrich snudde seg. «Hva slags lidenskap løfter en ånd over resten? Hvilken floke av tanker og følelser returnerte denne sjelen til oss?»
«Sentimentalt vrøvl.»
«Du må innrømme at det er en interessant variasjon av besittelse!»
Skallens skrik spratt ned gjennom korridoren.
«Det er bare en smålig ånd som er for svak til å bli en demon.» Johanna dukket under en kollapset overkarm. Statuer av lik fylte passasjen. Med et håndrykk ble et grønt lys sendt mot en skranglete form i enden av korridoren. Demonen vridde seg, omsluttet av røyk, idet enda en ladning traff. Den gnaget tennene og kollapset innover.
«Der. Det burde være trygt for likhviskingen din.»
Emmrich lukket øynene. Hviskingen kom, og da han snakket, vibrerte luften. «Ved pust og skygge. Ved endeløs natt. Fortell oss hva som hjemsøker deg.»
Skallens øyehuler lyste grønt. «Splittet. Kaldt. To graver der det skulle være én!»
«Vas.»
«Johanna!» Emmrich kremtet og snudde seg mot skallen igjen. «Fortell meg: Hva skal til for å la deg hvile?»
«Ta denne … til nedsunkne svarte vegger … med sølvflammer …» Skallens glød flimret, falmet. Den startet igjen med de øredøvende skrikene.
«Du har et stort talent, Volkarin.» Johanna tiltet så vidt hodet. «Og du har finpusset kommandoen over underastral manifestasjon.»
Emmrich strålet av glede. «Takk.»
«Men hva vil denne sørgende plagen nede i Crescent Fane?»
***
Emmrich lente seg over en kiste omgitt av skåler med sølvfargede flammer. Han plasserte skallen ved siden av kroppen til en gammel kvinne, simpelt kledd, men kronet med hvite roser. Skrikingen stoppet.
«Mathilde …»
«Konen din sovnet stille inn i går.» Emmrich smilte. «Registeret bekrefter at hun også ønsket å bli begravd sammen. Dere vil ikke bli splittet igjen.»
Det kom et sukk. Smilte den gamle kvinnen, eller var det de dansende flammene?
Johanna snøftet. «Alt raseriet, for å ende opp i en annen grav.»
«Å, jeg vet ikke.» Emmrich førte hånden langs kistens snødekte marmor. «Det hadde vært fint å ha en slik varig hengivenhet. Og du loste dette i trygg havn.»
«Noen måtte sørge for at du ikke ble halshugget mens du skravlet med de døde.»
«Jeg er også takknemlig for varige vennskap.»
«Bah!»
De dro tilbake til Grand Necropolis i vennskapelig stillhet.